Innenfor mote- og klesindustrien har diskusjonen rundt bærekraft hovedsakelig dreid seg om å redusere karbonavtrykk gjennom resirkulering av fibre og å finne miljøvennlige materialer som krever lite vanning.
Men hvordan vi skal bekjempe klimaendringene er mer enn bare et miljøspørsmål. Det er også et menneskerettighetsspørsmål.
Rettferdige leve-lønninger og mer humane arbeidsforhold vil bidra til å forhindre overproduksjon og bremse det vi kaller for fast fashion.
Fast fashion er et engelsk begrep som på norsk kan oversettes til hurtig-mote. Og det kan enkelt forklares med måten bedrifter i moteindustrien tjener penger på; deres forretningsmodell er basert på å produsere klær på billigst mulig måte. Og så selge masse av det!
Til tross for at gjenvinning av materialer og sirkulær tankegang er viktige løsninger, så viser forskning til at det har liten effekt på det totale karbonutslippet som slippes ut i atmosfæren når vi kjøper så mye som vi gjør. For at vi skal nå bærekraftsmålene så må forbruket i den vestlige verden ned.
Løsningen er heller ikke å bare handle brukt eller å aldri handle. I overgangen til et grønt skifte så må vi også ta høyde for konsekvenser som potensielt tap av arbeidsplasser.
Å snu trenden fra såkalt fast- til slow fashion er derfor en mer bærekraftig løsning til klimautfordringene som vi nå står ovenfor.
Slow fashion, eller sakte mote, er et begrep som ble innført av motstandere til fast fashion, og innebærer at gode arbeidsforhold og levelønninger prioriteres i bedriftens verdikjede.
Å betale høyere lønninger høres kanskje litt for enkelt ut til å være sant. Men teorien om at rettferdige lønninger vil bidra til å bremse klimaendringene har blitt forsket på. Miljøforsker Roland Geyer har beregnet at dersom vi øker lønningene til verdens 35 millioner tekstilarbeider med bare 100 dollar ekstra i uken så vil vi umiddelbart kutte 65,3 millioner tonn CO2.*
Rettferdige levelønner og gode arbeidsforhold er viktig i alle bransjer. Ikke bare klesbransjen. Fast fashion-konseptet kan lett overføres til andre industrier som eksempelvis interiør og håndverk. Leker. Livsstilsprodukter. I grunnen det meste.
Når interiør-butikker selger kurver til samme pris som ett kafèbesøk er det lett å bli blind for den innsatsen og tiden som har blitt lagt i utførelsen av håndverket. Og det er lett å tenke at alt kan industrialiseres og effektiviseres.
Men det finnes ikke maskiner som kan lage kurver. Teknikkene og fremgangsmåten er de samme som før. Å flette en kurv krever hender og tilstedeværelse. **
Det eneste som har endret seg er at produksjonen har blitt flyttet til land med dårlige levekår og mangel på arbeidsmiljølover og -reguleringer.
Mange vil si at det er menneskelig å ville betale den billigst prisen på et produkt. Og jeg dømmer ingen da jeg pleide å tenke i samme baner selv...
Men det er også en veldig kortsiktig tanke. For noen må betale prisen. Som regel er det håndverkern som flettet kurven din eller syersken som sydde buksa di.
“Det finnes ingen planet B” er et ofte brukt slagord blant klimaaktivister. Men også en brutal sannhet. Alt henger sammen. Og kanskje hvis vi begynner å betaler den riktige prisen og hedre menneskene bak produktene vi kjøper så vil det automatisk føre til at karbonutslippet vårt går ned.
Referanser:
** https://www.traeland.no/blog/kurver
Bilder:
Bildene er hentet fra Canva og Indego Africa